Den karolingiske renessanse
Den karolingiske renessanse betegner en klassisistisk periode som innebar en intellektuell og kulturell gjenfødelse av romersk kultur i Vest-Europa på slutten av 700-tallet og på begynnelsen av 800-tallet. Høydepunktet for den kulturelle strømningen som søkte etter idealer i romersk kunst, litteratur og skrift i Frankerriket under Karl den store (død 814).
Denne perioden, generasjonen til Alkuin av Tours på begynnelsen av 800-tallet, og generasjonen til Heiric av Auxerre mot slutten av 800-tallet, var preget av en oppblomstring innen litteraturen, kunsten, arkitekturen, og juridiske og teologiske studier. Middelalderlatin ble utviklet på samme tidspunkt sammen med skrifttypen karolingisk minuskel som til sammen skapte et felleseuropeisk skriftlig og språklig grunnlag for kommunikasjon på tvers over det meste av Europa. Det kulturelle sentrum var hovedsakelig det lærde miljøet ved Palatinskolen, Karl den stores læresete i Aachen og i St Martinklosteret i Tours.
Renessansebegrepet
[rediger | rediger kilde]Bruken av begrepet «renessanse» for å beskrive utviklingen i tidlig middelalder er ikke akseptert av alle middelalderhistorikere. Perioden var først og fremst et kirkelig fenomen, uten den bredde og sosiale nedslag som preget den italienske renessanse på 1400-tallet.[1] Mens begrepet «renessanse» overdramatiserer perioden, var den uansett et forsøk på å gjenoppvekke Romerrikets antikke kultur og sivilisasjon.[2] Den karolingiske renessanse var i lys av særlig ettertidens vurdering en karakter av en falsk soloppgang i den mening at dens kulturelle framgang var hovedsakelig forvitret i løpet av et par generasjoner. Det var også en samtidig en oppfatning som ble fremmet av Walahfrid Strabo (død 849) i hans forord til Einhards forherligende biografi over Karl den store[3] som oppsummerte fornyelsens generasjon:
- «Karl den store var i stand til å tilby de kulturløse og, om jeg må få si det, det bortimot fullstendig uopplyste området til det rike som Gud hadde overdratt ham, en ny entusiasme for all menneskelig kunnskap. I dens tidligere tilstand barbari hadde hans kongedømme knapt vørt berørt av noe form for slik iver, men nå hadde det åpnet dets øyne for Guds lys. I vår egen tid har tørsten for kunnskap igjen forsvunnet: visdommens lys er mindre og mindre søkt etter og det er nå blitt sjelden igjen i de fleste menns sinn.»[4]
Følelsen av en fornyelse i et nytt, stabilt samfunn ble galvanisert av en elite med lærde som samlet seg ved Karl den stores hoff. I løpet av denne perioden var det en økning i litteraturen, skriving, kunstartene, arkitekturen, og de juridiske og teologiske studiene. Karl den stores Admonitio generalis (789) og hans Epistola de litteris colendis tjente som manifester. Effekten var dog begrenset utover den lærde eliten: «den hadde en storslått effekt på utdannelse og kultur i Frankerriket, en diskutabel effekt på de kunstneriske bestrebelsene, og en ikke målbar effekt på hva som betydde mest for karolingerne, en moralsk gjenfødelse av samfunnet,» i henhold til John Contreni.[6] Bortsett fra deres anstrengelser i å skrive en bedre latin, å kopiere og bevare patristisk og klassiske tekster og utvikle en mer tydelig og lesbar klassisistisk skrifttype, karolingisk minuskel, som de senere renessansehumanistene misforsto som en romersk skrift og benyttet som en humanistisk minuskel og fra den ble utviklet en tidlig moderne kursiv skrift. Et vesentlig trekk var at verdslige og kirkelige ledere for første gang på århundrer benyttet rasjonelle tanker på sosiale emner, fremmet et felles språk og skrivestil som tillot bedret kommunikasjon over det meste av Europa.
Lærde bedrifter
[rediger | rediger kilde]
Mangelen på skrivekyndige personer på 700-tallet i Vest-Europa skapte problemer for herskerne fra karolingernes dynasti ved at det begrenset antallet som kunne tjene som skrivere ved hoffet. En større bekymring for kirkens autoriteter var det faktum at ikke alle sogneprestene var i stand til å lese fra Vulgata-Bibelen. Et ytterligere problem var at vulgærlatinen begynte å skille seg ut i regionale dialekter, forgjengerne til dagens romanske språk, og som ble gjensidig uforståelig og forhindret lærde fra en del av Europa til å kommunisere med personer fra en annen del av Europa.
For å adressere disse problemene beordret Karl den store opprettelsen av en rekke skoler og læresteder. En betydelig del av hans reformprogram var å tiltrekke seg mange av samtidens ledende lærde til sitt hoff. Blant de første som ble trukket til hoffet var italienere: Peter av Pisa, som fra 776 og til rundt 790 instruerte kongen selv i latin, og fra 776 og til 787 Paulinus av Aquileia som Karl den store utnevnte til patriark av Aquileia i 787. Langobarden Paulus Diaconus ble trukket til hoffet i 782 og forble der fram til 787 da kong Karl utnevnte ham til abbed av Monte Cassino. Teodulf av Orléans var en goter fra Spania som tjenestegjorde ved hoffet fra 782 og til 797 da han ble utnevnt til biskop av Orléans. Teodulf hadde vært i en vennlig konkurranse over standardiseringen av Vulgata med den fremste andre blant Karl den stores lærde, angelsakseren Alkuin av Tours. Alcuin var opprinnelig en munk og diakon fra Northumbria som tjente som rektor ved hoffskolen fra 782 til 796, unntatt for årene 790 til 793 da han var tilbake i England. Etter 796 fortsatte han sitt lærde arbeid som abbed av Sankt Martins kloster i Tours.[7] Blant de som fulgte Alcuin over Den engelske kanal og til det frankiske hoffet var Josephus Scottus, en irlender som har etterlatt seg en del originale bibelkommentarer og akrostiske eksperimenter. Etter denne første generasjonen av lærde som ikke var frankere markerte deres frankiske elever seg, blant annet Angilbert.
Ved hoffene til de senere kongene Ludvig den fromme (død 840) og Karl den skallede (død 877) var det også en tilsvarende gruppe av lærde. Blant de mest betydningsfulle var Johannes Scotus Eriugena.
Blant de fremst bedrifter var dannelsen av et standardisert pensum for bruk i de nyopprettede skolene. Alcuin ledet dette og var ansvarlig for å skrive lærebøker, opprette ordlister og etablere trivium (grammatikk, logikk, og retorikk) og quadrivium (aritmetikk, geometri, musikk, og astronomi) som grunnlag for utdannelsen. Quadrivium ble betraktet som forberede for de mer betydningsfulle studiene av filosofi og teologi.[8]
Et annet bidrag i denne perioden var utviklingen av karolingiske minuskel, en skrifttype som ble benyttet ved klostrene i Corbie og Tours og som introduserte bruken av små bokstaver. En standardisering av latin ble også utviklet og som tillot opprettelsen av nye ord samtidig som man beholdt de grammatikalske reglene til klassisk latin. Denne middelalderlatin ble felles språk for lærde og tillot at administratorer og reisende å gjøre seg forstått over det meste av Europa.[9]
Kunstnerisk aktivitet
[rediger | rediger kilde]
Karolingisk kunst
[rediger | rediger kilde]Kunsten i karolingisk renessanse strakte seg løselig rundt 100 år i tiden mellom 800 og 900. Selv om det var en kortvarig tid var det betydningsfull periode: nordlige Europa omfavnet de klassiske, romerske kunstformene ved Middelhavet for første gang, klargjorde grunnen for en kommende romersk kunst og til sist gotisk kunst i Vest-Europa. Illuminert manuskripter, metallarbeider, skulpturer i liten skala, mosaikker og freskoer er bevart fra denne tiden.
Karolingisk arkitektur
[rediger | rediger kilde]Arkitekturen var den nordeuropeiske arkitektur som ble fremmet av Karl den store. Arkitekturens tid strakte seg fra slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet og fram til styret til Otto den store i 936. Den var et bevisst forsøk på skape en romersk renessanse, og etterlignet romersk, tidlig kristen og bysantinsk arkitektur med sine egne nyvinning, noe som resulterte i dens særegenhet. Dens arkitektur var det mest framtredende for et samfunn som selv aldri så et illuminert manuskript og kun sjelden kunne holde en av de nye myntene. «Ikke mer enn åtte tiår mellom 768 og 855 alene så konstruksjonen av 27 nye katedraler, 417 klostre og 100 kongelige boliger,» har John Contreni beregnet.[10]
Karolingisk musikk
[rediger | rediger kilde]I vestlig kultur hadde det vært en ubrutt tradisjon i musikalsk praksis og teori fra de tidligste skrevne nedtegnelser hos sumerne (ca 2500 f.Kr.) via babylonerne og perserne og ned til oldtidens Hellas og Roma. De germanske folkevandringene på 400-tallet brakte et brudd med tradisjonen. Det mest av Europa i de neste få århundrene forsto ikke lenger gresk språk. Den lærde Boëthius, som så hva som skjedde, oversatte mange av oldtidens greske tekster og avhandlinger til latin som var tilgjengelig for alle geistlige i Europa, og disse verkene ble grunnlaget for høyere lærdom i denne perioden. De vitenskapelige reformer som Karl den store fremmet, og som selv var meget interessert i musikk, førte til en periode med intens aktivitet i klostrene i å skrive og kopiere avhandlinger med musikkteori, Musica enchiriadis er en av de tidligste og mest interessant. Karl den store søkte å forene utøvelsen av kirkemusikk ved å fjerne regionale, stilistiske forskjeller. Det er bevis for at den tidligste vestlige musikknotasjon i form av neumer in camp aperto (uten noterader) ble skapt i Metz en gang rundt 800 som et resultat på kongens ønske om at frankerske kirkemusikere skulle kunne huske nyansene i framføringene som ble benyttet av romerske sangere.[11] Vestlig musikalsk praksis og teori i dag kan bli sporet i en ubrutt linje tilbake til denne tiden.
Økonomiske og juridiske reformer
[rediger | rediger kilde]Karl den store sto overfor en rekke ulike myntenheter i begynnelsen av sitt styre. For å korrigere problemene dette medførte skapte han et standardisert system basert på et pund med sølv (livre tournois). Hovedmynten ble inndelt i 240 denier (latin denarius), og både livre og denier ble preget til mynt. En annen verdi, solidus, ble skapt som et bokføringsgrep med en verdi av tolv denier eller en tjuedel av et pund med sølv. Solidus ble ikke preget til mynt, men isteden ble verdien nedtegnet som en «solidus av korn» som igjen var likestilt til verdien av korn som tolv denier kunne kjøpe.[12]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Scott (1964), ss. 30
- ^ Cantor (1993), ss. 190
- ^ Einhards bruk av den romerske historikeren Suetonius som modell for den nye biografisjangeren er i seg selv en markør for den den karolingiske renessanse; se Innes, M. (1997): «The classical tradition in the Carolingian Renaissance: Ninth-century encounters with Suetonius» i: International Journal of the Classical Tradition.
- ^ Lewis Thorpe, overs. (1969) Einhard & Notker the Stammerer: Two Lives of Charlemagne, ss. 49f.
- ^ Rahn, J. Rudolf (1876): Geschichte der Bildenden Künste in der Schweiz. Von den Ältesten Zeiten bis zum Schlusse des Mittelalters. Zürich 1876.
- ^ Contreni, John G. (1984): «The Carolingian Renaissance» i: Treadgold, Warren T. red.: Renaissances before the Renaissance: cultural revivals of late antiquity and the Middle Ages, ss. 59; se også Nelson, Janet L. (1986): «On the limits of the Carolingian renaissance» i hennes Politics and Ritual in Early Medieval Europe.
- ^ Scott, ss. 30
- ^ Cantor, ss. 189
- ^ Chambers, ss. 204-205
- ^ Contreni (1984), s. 63.
- ^ Grier, James (våren 2003): «Ademar de Chabannes, Carolingian Musical Practices, and ‘Nota Romana’» i: Journal of the American Musicological Society, Vol. 56, No. 1, ss. 43-98
- ^ Scott, ss. 40
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Norman F. Cantor (1993): The Civilization of the Middle Ages: a completely revised and expanded edition of Medieval history, the life and death of a civilization. HarperCollins. ISBN 0-06-017033-6.
- Mortimer Chambers; Raymond Grew, David Herlihy, Theodore K. Rabb, Isser Woloch (1983): The Western Experience: To 1715 (3. utg.). New York: Alfred A. Knopf. ISBN 0-394-33085-4.
- Martin Scott (1964): Medieval Europe. New York: Dorset Press. ISBN 0-88029-115-X.